Regionen Alsace, som ligger mellom de historiske fiendene Frankrike og Tyskland, har vært et krigsbytte hele fire ganger mellom 1870 og 1945. Hver gang myndighetene fra Frankrike og Tyskland søkte å vinne lojaliteten til innbyggerne. I møte med disse pressene svarte alsacerne med å fremheve regionalismen; dette ble uttrykt som et politisk språk, en kulturell visjon og en identitetssamfunn. Denne bevegelsen ble ikke bare brukt for å forsvare deres egne interesser mot de nasjonalistiske kravene fra både Frankrike og Tyskland, men også for å presse på for sosiale endringer, forsvare religiøse rettigheter og heve statusen til regionen innenfor det større nasjonale fellesskapet. Alsaciansk regionalisme var imidlertid verken enhetlig eller samlet, da befolkningen selv var delt politisk, sosialt og kulturelt. Forfatteren viser at den tosidige karakteren av alsaciansk regionalisme peker på den tvetydige rollen av regional identitet, som både kan fremme og hemme lojalitet til nasjonen. Til slutt benytter forfatteren tilfelle Alsace for å utforske de komplekse dynamikkene mellom regional og nasjonal identitet.
