Når krysskulturell migrasjon øker, står demokratiske stater overfor en spesiell utfordring: Hvordan kan de gi like rettigheter og verdighet til individer samtidig som de anerkjenner kulturell særpreg? I lys av den økende mengden etniske og religiøse minoritetsgrupper, ser det ut til at statlig politikk har fokusert på å håndtere kulturelle forskjeller gjennom planlagt pluralisme. Denne boken undersøker dilemmaene, paradoksene og konfliktene som oppstår når forskjeller håndteres innenfor denne kontekstuelle rammen. Etter en kritisk granskning av den oppfattede logikken bak identitet, typisk for vestlige nasjonalstater og som ligger til grunn for deres pluralistiske intensjoner, utfordrer forfatteren både universelle oppfatninger av likhet og kulturelt relativistiske oppfatninger av særpreg. Men er det mulig å delta i dialog og danne samfunn uten identitet? Finnes det en vei ut av dette blindveien? Boken argumenterer for samfunn basert på ikke-identitær forskjell, utviklet og opprettholdt gjennom åpne og inkluderende samtaler.
