Istria-halvøya, som i dag omfatter deler av Kroatia, Slovenia og Italia, har en kompleks og ofte oversett historie etter andre verdenskrig, kjent som 'Istrian exodus'. Denne boken tar for seg denne vanskelige og stillferdige fortiden, med et fokus som vinkles bort fra migrantenes opplevelser og i stedet utforsker livet til dem som ble værende, samt de nye innvandrerne som kom til de «tomme» byene i området. Gjennom grundig forskning basert på personlige minner tar verket for seg stillheter og konkurrerende nasjonale diskurser, årsaker til både å bli og å dra, samt hybride grensekulturelle identiteter. Boken ser også på fornyelsen av det istriske samfunnet og de nye sosiale relasjonene som har oppstått. Dette er en selvkritisk refleksjon over et oversett kapittel av nasjonens historie som, med en empatisk tilnærming, gir en stemme til de stillhetene som har preget fortiden.
