Til tross for at praksisteori har vært en sentral del av samfunnsteori i nesten tre tiår, har den hatt begrenset innflytelse på mediefeltet. Denne boken trekker på arbeidet til prominente praksisteoretikere som Wittgenstein, Foucault, Bourdieu, Barth og Schatzki, og tilnærmer seg mediestudiet fra et praksisteoretisk perspektiv. Gjennom etnografiske case-studier fra land som Zambia, India, Hong Kong, USA, Storbritannia, Norge og Danmark, utforsker bidragsyterne flere viktige temaer: medier som praksis; sammenhengen mellom media, kultur og praksis; den kontekstuelle studien av mediepraksiser; samt nye praksiser for digital produksjon. Samlet sett gir disse kapitlene et overbevisende argument for betydningen av å teoretisere forholdet mellom medier og praksis, og dermed introdusere praksisteori som en ny retning innen medieantropologi.
