I andre del av William Woodruffs memoarer finner vi ham i Poplar tidlig på 1930-tallet, der en tilfeldighet fører ham til en stålverk. Han er heldig som får jobb, men livet hans blir preget av utfordringer. Han bor hos et gammelt par i Bow, hvor han må dele én seng med deres sønn som har utviklingshemming. Arbeidsmiljøet i stålverket er hardt og brutalt, men William gir ikke opp. I et forsøk på å finne litt fritid, bestemmer han seg for å sykle til Berkhamstead for å oppsøke en gammel kjæreste. Turen blir en prøvelse, da han må krysse snøstormen, noe som resulterer i en åtte timer lang reise tilbake til Poplar, bare for å stå opp tre timer senere for å gå på jobb igjen. Til slutt tar han skrittet mot å 'få seg litt læring', og hans første kontorjobb begynner i vannverket i Brettenham House. Gjennom studiene sine arbeider han seg videre og oppnår til slutt en plass ved Ruskin College i Oxford. Boken skildrer den bemerkelsesverdige reisen fra stålarbeider til akademiker ved Oxford, og Woodruffs gripende beskrivelse av å vende hjem fra krigen for å møte sønnen han aldri har kjent.
