Bejan Matur henter inspirasjon fra sin barndom i de muntlige tradisjonene i det kurdiske øst-Anatolia. Hun skaper en mystisk verden fylt med gjennomtrengende bilder og religiøse symboler. I hennes diktverk vever hun sammen naturen, som ofte framstår som en moderfigur. Kvinnens rolle er sentral i Maturs poetiske univers, der hun særlig utforsker temaer knyttet til styrke og sårbarhet. I avsnittet 'Ödets hav' belyser hun det tragiske skjebnet mange flyktinger opplever på Middelhavet, og hennes ord tar leseren med på en reise gjennom både fysisk og emosjonell smerte.
