Etter en toårig flukt vender Raija, Mik’kal og deres lille sønn Ailo endelig tilbake til Norge. Lengselen etter å gjenforenes med barna hennes er stor, og håpet om å gjenoppbygge et liv sammen som en ordentlig familie har aldri vært sterkere. Men motgangen følger dem, og fremtiden ser ikke ut til å bli slik Raija har drømt om. I et øyeblikk av sårbarhet og følelser, bekrefter Mik’kal sin kjærlighet til Raija med ordene: "Jeg elsker deg, Ravneunge." Raija, som føler dybden av hans usikkerhet og behov for henne, svarer med all den styrken hun har: "Jeg elsker deg også, Mik’kal. Vil alltid elske bare deg." I denne gripende fortellingen utforsker Bente Pedersen temaer som kjærlighet, tap, og styrken som kreves for å stå sammen gjennom livets utfordringer.
