I Sandra Simonds' poesi møter vi en intens og nihilistisk selvforakt som ettersøker, samtidig som den kjemper med en sterk vilje til å overvinne. Hovedpersonen i hennes verk uttrykker en dyp aversjon mot menn, samtidig som hun fremhever en bemerkelsesverdig kreativitet og en rik, variert verbal palett. Simonds' skriving har en stikkende kraft – hun minner om Sylvia Plath, men med en kapasitet for erotisk altruisme som har kollapset, og som resulterer i en krise hvor bare et strålende talent kan forvandle smerte til en triumferende kraft. Dette er en poet med evner til å fange leseren og skape en gripende opplevelse av språkets muligheter.
