Adolf Loos er ansett som en av de mest betydningsfulle profetene for moderne arkitektur, og han ble en stjerne i sin egen tid. Hans verk er typisk for generasjonen ved århundreskiftet, en tid preget av spenningen mellom den tradisjonelle kulturen fra 1800-tallet og den innovative modernismen som kom på 1900-tallet. I sitt essay 'Ornament and Crime' ble overflødig ornamentering og 'dekorative kunster' likestilt med tatoveringer fra underklassen, som en påminnelse til moderne europeere om at de burde vite bedre. Men Loos' kritikk av ornamentet var ment å avsløre, ikke avvise, god stil; og hans ironiske tilnærming har ofte blitt tolket for bokstavelig i avvisningen av arkitektur som en fin kunst. Uten å normalisere hans edgy radikalitet, kontrollerer Masheck at Loos' mesterlige 'astylistiske arkitektur' faktisk representerer en forståelse av tradisjon og nytteverdi, snarere enn kun å være en fornærmelse mot den florlette stilen til Wien Secession. Masheck fremstiller Loos som en vittig, ironisk retoriker som ofte har blitt misforstått.
