Alan J. Pakula's politiske thriller 'All the President's Men' fra 1976 opplevde umiddelbar kritisk og kommersiell suksess ved lanseringen, der den endte på andreplass på kinoene og fikk hele syv Oscar-nominasjoner. Gjennom en grundig analyse av nøkkelscener, skuespillerprestasjoner og stilistiske valg, viser Christian Keathley og Robert B. Ray hvordan filmen henter sin narrative kraft fra en rekke kontrollerte motsetninger: stillhet versus støy; stasjonært versus bevegelig kamera; mørke versus godt belyste scener og grunne versus dype fokus. Forfatterne sporer hvordan disse elementene kombineres for å skape et underliggende formelt design, som er avgjørende for filmens suksess. De argumenterer for at filmen ikke passer inn i auteur-modellen for New Hollywood-filmskapere som Coppola og Scorsese. I stedet ligner 'All the President's Men' mer på en film fra studioæraen, resultatet av et samarbeid mellom en produsent (Robert Redford), flere manusforfattere, en dyktig regissør, samt viktige stjerner som Robert Redford og Dustin Hoffman.
