Selv om Deleuze og Guattari aldri har identifisert seg som anarkister, og heller ikke ser ut til å ha grundig kjennskap til anarkismens historiske utvikling eller dens nåværende praksis, gir deres individuelle og kollektive arbeid en klar indikasjon på dette tilsynelatende overskuddet. I boken 'Anarchism After Deleuze and Guattari' argumenterer Chantelle Gray for at selv om vi ikke kan — og bør ikke — klassifisere dem som anarkister, så resonnerer deres arbeid med kjernen av anarkistiske prinsipper. Dette inkluderer prefigurasjon, nøye eksperimentering og fremvoksende strategier som har som mål å skape en følelse av at livet er verdt å leve. Gray fremhever at dette innebærer å være oppmerksom på både glade affekter og triste lidenskaper, noe som krever en bekreftelse av tilfeldighet og deretter fabulasjon av nye eksistensformer. Ved å knytte sammen filosofien til Deleuze og Guattari med teorier og praksiser innen anarkisme, demonstrerer denne boken at å skape en visjon for fremtiden ikke er annet enn en noetisk handling, som gir mening til noe som i utgangspunktet virker absurd.
