Hegel's filosofi om religion inneholder en implisitt politisk teologi som kan åpne for en ny forståelse av apokalyptisk tenkning. Når vi betrakter hans bredere arbeid knyttet til subjektivitet, historie og politikk, blir det tydelig at denne politiske teologien kan brukes som et verktøy for å navigere i vår tid, preget av klimaendringer, ulikhet, undertrykkende kjønnsroller og rasisme. Hegels arbeid gir oss muligheten til å teoretisere håpet som finnes i en potensiell avslutning av den nåværende tilstanden i verden. Historiene om apokalyptisk tenkning binder sammen den middelalderske profeten Joachim av Fiore og Marx, med Hegel som en sentral figur. Hegel omformer forholdet mellom filosofi og teologi ved å bruke teologiske begreper i kritikken av samtiden. Jacob Taubes står som et eksempel på denne Hegelianske politiske teologien, der han fletter sammen kristendom, jødedom og filosofi for å utvikle en apokalyptisme som ikke søker å investere seg i den materielle verden. Taubes ser frem til verdens ende, vel vitende om at apokalyptisk ødeleggelse også kan være en form for skapelse. Catherine Malabou utforsker dette komplekse forholdet mellom ødeleggelse og transformasjon.
