Boken 'Arctic Convoys 1942' av Mark Lardas gir en dypdykkende fremstilling av de mest avgjørende månedene under de arktiske konvoiene i 1942, en periode preget av intens konflikt mellom de allierte og Tyskland. I løpet av denne tiden ble de allierte tvunget til å trekke seg tilbake til sikkerhet under vinterdekselet, et resultat av den tyske Luftwaffes overlegenhet i luftrommet. I løpet av vår- til høstsesongen det året oppnådde tyskerne betydelige seire: Konvoien PQ-15 mistet halve flåten i mai, og PQ-17 ble nesten fullstendig ødelagt i juli, mens september brakte med seg tap av 30 prosent av PQ-18. De allierte måtte pause konvoiene til desember for å dra nytte av de lange arktiske nettene som ville beskytte dem. Lardas argumenterer for at Luftwaffens luftmakt var den avgjørende faktoren som bidro til Tysklands dominans i dette kritiske tidsrommet. Med konvoiene som seilte i endeløs dagslys, og den tyske luftstridsstyrken nå utrustet for torpedoangrep og med baser nærmere frontlinjen i Nord-Norge, kunne Luftwaffen påføre de allierte store tap. Hele tre fjerdedeler av tapene i PQ-18 skyldtes luftangrep. Men i november ble Luftwaffen omdisponert sørover for å møte de allierte styrkene som gjorde landgang i Nord-Afrika, og dermed mistet tyskerne sin fordel. Til tross for dette har de allierte aldri mer seilt med en arktisk konvoi om sommeren. Lardas' verk kaster nytt lys over en kritisk fase av den andre verdenskrig, og bidrar til vår forståelse av de strategiske utfordringene som begge parter måtte navigere i de ugjestmilde arktiske farvannene.
