Denne illustrerte studien undersøker grundig de avgjørende hendelsene under Slaget om Atlanterhavet, og hvordan luftmakt ble de alliertes viktigste våpen mot ubåtene i en av de mest bitre marine kampanjene under andre verdenskrig. Da 1942 begynte, var både Nazi-Tyskland og de allierte klar til å innlede de avgjørende slagene i Atlanterhavet. Tyskland hadde 91 operative ubåter, og over 150 var i trening eller testing. Produksjonen fra 1942 til 1944 var planlagt å overstige 200 båter årlig. Karl Dönitz, som ledet Kriegsmarines ubåtstyrker, ville endelig ha de nødvendige ressursene til å føre den tonnasjekrigen han ønsket mot de allierte. Samtidig hadde britene endelig samlet det som skulle bli løsningen på ubåttrusselen. Deres våpen og deteksjonssystemer hadde utviklet seg til et punkt hvor maritime patruljefly kunne iverksette dødelige angrep på ubåter både dag og natt. Luften radarsystemer, Leigh-lys, Magnetisk Anomali Deteksjon (MAD) og Fido hometorpedoene hadde alle gjort at anti-ubåt krigføringen (ASW) nå var i stand til å møte den formidable ubåtflåten.
