Posthumanisme er både et beskrivende og et forskriftsmessig begrep. Det registrerer først en endring som begynte på slutten av 1960-tallet, og som er epitomisert i Foucaults utsagn om 'mannens død'. For det andre refererer begrepet til fremtiden og en ny relasjon til det ikke-menneskelige, samt en annen forståelse av menneskelig eksepsjonalitet. I 'Being Posthuman: Ontologies of the Future' undersøker Zahi Zalloua denne fremtiden og viser at 'post-' ikke nødvendigvis betyr 'etter', eller at det som kommer etter, er mer avansert enn det som har vært før. Han forfølger denne tankegangen gjennom fire distinkte, men sammenkoblede figurer: cyborger, dyr, objekter, samt rasifiserte og utelukkede 'andre'. Disse figurene forstyrrer narrativet om 'mennesket' og dets enhetlighet. Ved å lese dem sammen konkluderer Zalloua med at det først er når posthumanistisk diskurs kombineres med psykoanalyse at subjektiviteten kan bli riktig undersøkt.
