Denne grundige musikkologiske og kritiske studien undersøker hvordan Bernard Herrmanns musikk til Alfred Hitchcocks Vertigo spiller en avgjørende rolle i oppbyggingen og utviklingen av filmens narrativ, samt hvordan musikken påvirker tolkningen av filmen. Herrmanns samarbeid med Hitchcock varte i elleve år og omfattet ni filmer, og Herrmanns filmmusikk til Vertigo regnes som en av hans beste. Cooper vurderer utviklingen av Herrmanns karriere frem til 1958 og gir en detaljert drøfting av hans musikalske stil. Den spesifikke informasjonen om strukturen i Herrmanns musikk er basert på en analyse av hans autograf-partitur. Cooper undersøker ikke bare konteksten for produksjonen av filmen, men også filmens mottakelse og kritiske tolkninger. I tillegg utforsker studien hvordan effektene i lydbildet samarbeider med Herrmanns ikke-diegetiske og diegetiske musikk, og konkluderer med en grundig musikkologisk analyse. Forfatteren fremmer en ny teori i sin diskusjon om betydning.
