«Blondie's Parallel Lines» er et banebrytende album som ble utgitt i 1978, og som kombinerer punk, disco og radio-vennlig FM-rock med nostalgiske elementer fra 1960-tallets popmusikk og jenteband-hits. Albumet står med ett bein plantet i fortiden, mens det samtidig ser mot framtiden, noe som tydelig høres i den elektroniske dansemusikk-hiten «Heart of Glass». Produksjonen av Mike Chapman, kjent for sin innflytelse innen sjangeren bubblegum-pop, resulterte i en første store suksess for et band som kom fra punk-miljøet i CBGB. Blondie fanget essensen av New York Citys mangfoldige musikkscener og utgjorde en reflekterende stemme i de samtidige spenningsfeltene mellom disco-, punk-, pop-, og mainstream rock-fans. Debbie Harrys glamorøse stil og friske attitude rystet rock'n'rolls mannsdominerte miljø, i en tid som opplevde stadig mer motstand mot kvinnekamp og skeiv frigjøring, noe som bidro til det kjente ropet om at «disco suger» på slutten av 1970-tallet. Til tross for discon sin opprinnelse i en skeiv, svart og latino undergrunnsscene i nedre Manhattan, blir punk ofte hevet frem av kritikere som sjangeren som står som et symbol på opprør mot de etablerte normene.
