I mer enn seks tiår har både Bob Dylan og Leonard Cohen vært sentrale skikkelser i musikk- og poesilandskapet. I denne boken tas det opp en grundig diskusjon rundt deres samtidige betydning og hvordan de har bevart sin varige appell som både artister og innspillingskunstnere. Forfatterne viser til at både Dylan og Cohen delte tidlige ambisjoner som speilet Beat-generasjonen; de strakte seg etter berømmelsen til Dylan Thomas, som viste hvordan en bohempoet kunne trives utenfor akademia, og ønsket å leve et liv preget av ubetinget sosial uansvarlighet. Til tross for at berømmelsen deres har svingt gjennom tiårene, har de opprettholdt sin popularitet gjennom selvbevisste personaer som har tjent til å distansere dem fra sitt offentlige jeg. Denne separasjonen av identitet krever også en utforskning av kunstnernes forhold til religion som en vei for å finne og bevare sin indre identitet. Videre undersøkes forholdet mellom deres tekster og poesi i konteksten av Federico García Lorcas konsept om inspirasjonens poesi og de følelsesmessige dybdene.
