I 1984, da Bruce Springsteen gikk tilbake på turné, startet han hvert show med å rope: 'en, to, en, to, tre, fire', fulgt av de dronende synthakkordene til 'Born in the USA'. Max Weinberg traff trommene med en fysisk intensitet som skar gjennom de massive akkordene. Med et rullet, rødt tørkle rundt hodet og tunge, svarte støvler under de falmede buksene, så Springsteen ut som karakteren i sangen. Fra den aller første linjen ('Born down in a dead man's town') sang han med en stemme preget av fortvilelse, som en mann med ryggen mot veggen. Når han nådde de avgjørende linjene, falt imidlertid gitarene og bassen ut, og Weinberg gikk over til kun hi-hat. Springsteens stemme ble mer privat og nølende da han sang: 'Nowhere to run. Nowhere to go'. Det var som om han var usikker på om dette var et tegn på nederlag eller en grense som ble trukket i sanden. Men da bandet kom tilbake for fullt, bygde de opp et crescendo som til slutt brøt sammen.
