Denne monografien utforsker sammenhengen mellom suksessen til tiltakende straffepolitikk i engelskspråklige liberale demokratier siden 1970-tallet, og den praktiske bevisbyrden for en stadig mer overdreven avhengighet av straffestaten i disse juridiksjonene. Den presenterer tre hovedargumenter. For det første, at de stadig mer overdrevne forholdene i England og Wales de siste tre tiårene utgjør et svikt i den retributive teorien. For det andre, at straffeminimalismens tilnærming ikke kan eksistere uten en retributiv proporsjonalitet, i alle fall i sammenligning med de begrensende prinsippene som fremheves av rehabilitering, restorativ rettferdighet og straffabolisjonisme. For det tredje, at en annen form for retributivisme derfor er nødvendig for å kunne konfrontere straffeoverskuddet. Monografien skisserer denne nye tilnærmingen, 'sen retributivisme', som både en straffeteori og en strategi for minimalistisk politisk handling innenfor et demokratisk samfunn. Kriminalstraff blir sentralt beskrevet som både en politisk handling og et politisk valg.
