Belistelsen av Konstantinopel i årene 717–718 representerte et avgjørende vendepunkt for den vestlige sivilisasjonen. Det bysantinske riket, allerede svekket av det arabiske imperiets angrep etter profetens død, stod overfor en eksistensiell trussel. Jihadistiske hærer hadde gjort store fremskritt og hadde frakoplet Syria, Palestina, Egypt og Kartago fra rikets kontroll, samtidig som de arbeidet for å styrke sin makt til sjøs. Det bysantinske imperiet var redusert til sine kjerneregioner i Anatolia og Balkan, og arabiske styrker truet nå selv disse områdene; arabiske marinefartøy hadde vært synlige under Konstantinopels murer hvert år fra 674 til 678. Det hele kulminerte i en massiv invasjon som ble lansert mot hovedstaden i 717. Denne boken gir en grundig analyse av det påfølgende sammenstøtet mellom det voksende kalifatet og et imperium som var mer eller mindre isolert. Den beskriver de tilgjengelige styrkene på begge sider, med en vurdering av deres styrker og svakheter. Videre blir lederegenskapene til de motstridende kommandantene vurdert, og både strategiske og taktiske tilnærminger under dette kritiske kriseøyeblikket analyseres.
