D'Angelo's 'Voodoo', som ble utgitt i 2000, er et album som satte standarden for den musikalske retningen kjent som 'neo-soul'. Selv om D'Angelo senere ville avvise denne etiketten, er albumet en eksplosjon av følelser og en smeltedigel av musikalske sjangre, fra soul og rock til jazz, gospel, hip-hop og Afrobeats. Gjennom dette verket uttrykker D'Angelo sine egne glede og usikkerhet som en ung mann som navigerer i livets forviklinger. 'Voodoo' fungerer både som en hyllest til hans musikalske forbilder som Prince, Sly Stone, Marvin Gaye og J Dilla, samt en dekonstruksjon av rytmen og bluesens fundament. Til tross for det nesten universelle kritikerrosen, viste den soniske rikdommen i 'Voodoo' seg å være for kompleks for mange radiostasjoner, idet den strakk seg utenfor de aksepterte grensene for kommersiell R&B. Albumet utstråler en svart magi som raskt ble klart for fansen, men var også nesten overkygget av en fire minutter lang musikkvideo der D'Angelo viste frem sine muskuløse magemuskler. Denne videoen skapte et minneverdig øyeblikk der sjamanen mistet kontrollen over besverget han hadde kastet.
