I lys av de diplomatiske kampene i den tidlige Kaldkrigen, arbeidet europeiske politikere for å forme følelsene knyttet til etterkrigsordenen, hvor frykt for kommunisme og håp om gjenoppbygging sto sentralt. I denne sammenhengen ble det franske imperiet i Nord-Afrika en viktig arena for følelseslige kamper, der algeriske nasjonalister og antikoloniale aktivister utfordret den franske fortellingen om imperialistisk stolthet og 'hysteri' blant de innfødte. Under den algeriske krigen (1954–1962) ble følelser dermed en sentral del av kampen for uavhengighet. Boken 'Decolonizing Emotions' følger de affektivene politiske prosessene under revolusjonen, med fokus på medlemmer av Front de libération nationale (FLN), Combattants de la libération (CDL), og Jeune Résistance. Gjennom analyse av manifest, dikt og personlige dagbøker fra antikoloniale aktivister avdekker boken en rik verden av transgressive følelser, emosjonell eksil og affektive grensekryssinger. Historiene som fremkommer viser hvordan algeriere brukte biopower i sin motstand.
