I denne første monografien om Jacques Derridas ‘Toledo-konfession’ – der han skildrer seg selv som ‘en slags Marrano i den franske katolske kulturen’ – utforsker Agata Bielik-Robson Derridas marranismo som et litterært eksperiment innen auto-fiksjon. Hun undersøker alle mulige aspekter ved Derridas identifikasjon som Marrano for å vise at dette i siste instans utgjør et trope av ikke-identitær unnvikelse som gjennomsyrer hele hans forfatterskap: på samme måte som Marranos ikke kan defineres entydig som jødiske eller kristne, inviterer Derridas ‘universelle Marranisme’ til en filosofisk, politisk og metafysisk refleksjon som bryter med rigide identitetskategorier. Ved å fokusere på Derridas bevisste valg av marranismo, demonstrerer Bielik-Robson hvordan dette konseptet dykker dypt inn i kjernen av hans sene tenkning, der det konstant henter inspirasjon fra de litterære verkene til forfattere som Kafka, Celan, Joyce, Cixous og Valéry, og kaster nytt lys over hans tidlige publikasjoner, spesielt ‘Of Grammatology’.
