Boken "Developing a Neo-Peircean Approach to Signs" utforsker flere av Charles Sanders Peirce sine uutforskede semiotiske konsepter og fremhever deres teoretiske betydning for en generell semiotikk. Peirce hadde en lang karrière som logiker som strakte seg over nesten femti år, hvor han utviklet flere stadig mer komplekse tegnsystemer. Det mest kjente systemet, fra 1903, definerte blant annet en prosess for tegnsetting som involverte tegn, objekt og interpretant, den velkjente inndelingen av ikoner, indekser og symboler, samt et sett med ti distinkte klasser av tegn. I tiden fram mot sitt endelige system i 1908, ekspanderte Peirce denne prosessen ved å inkludere to objekter, tegnet og tre interpretanter. I løpet av de fem årene mellom 1903 og 1908 introduserte han flere innovative semiotiske konsepter som ikke ble videreutviklet. Et slikt konsept er hypoikonicitet, som omfatter tre nivåer av isomorfisme mellom tegn og objekt, og til tross for de endringene disse ikonene senere gjennomgikk, gir det mulighet for kvalitativ analyse som et supplement til forståelsen av semiotikk.
