Å diskutere ondskap innebærer å utforske kløften mellom det som er og det som burde være. Mens klassiske tilnærminger til dette problemet ofte baserer seg på religiøse eller metafysiske rammer for å strukturere sine svar, plasserer Kants tilnærming vanligvis individet i sentrum av den moralske regenereringen. Likevel, fra hans tidlige essays om etikk til senere, mer grundige skrifter om emnet, erkjenner Kant en uomtvistelig feilbarhet og iboende svakhet ved menneskeheten. Denne boken undersøker den forsømte eksistensielle siden av Kants arbeid. Den presenterer radikal ondskap som en bevegelse mellom tragedie og frihet, i grensesnittet av menneskeligheten. Gjennom en grundig tolkning av Kants skrifter, ved å vurdere samtidsresponsene fra både filosofiske tradisjoner, og ved å trekke på konkrete eksempler på ondskap, tilbyr boken en ny og tilgjengelig fremstilling av det som ofte anses som et intrikat, men presserende problem i filosofien.
