Når man noterer komplekse musikalske verk på papir, blir de både bærbare, delbare og enkle å lære bort. Men hvordan blir de enkle geometriene i musikknotasjon utformet i rom og tid? Musikknotasjon er en nesten umulig komplisert form for tegning. Å beskrive det som et kart eller et diagram er ikke helt tilstrekkelig. Notasjonens linjer gir verktøy for planlegging, komposisjon, analyse, merking og utførelse av musikk. Men hvordan klarer vi å lese denne enkle, strategiske to-dimensjonale geometrien og omforme den til komplekse, fire-dimensjonale framføringer? I denne boken guider David Griffin leserne til en omfattende forståelse av de strukturelle egenskapene til musikknotasjoner, med spesielt fokus på det standardiserte vestlige personalnotasjonssystemet. Griffin undersøker verk av komponister som Bach, John Cage, Earle Brown og Stockhausen. Personalnotasjonen, utviklet for over tusen år siden, er en geometrisk tegnemetode som benytter prikker og linjer på en horisontal tidsakse for å forklare musikk.
