I en tid preget av økologisk krise, vokser språk og diskurs fram som en ny arena i miljødebatten. Med frigjøringen av nye miljøbevegelsene, som ofte møter motreaksjoner, står vi overfor en mangfoldighet av ulike og tidvis motstridende diskurser omkring den miljømessige krisen og vårt forhold til naturen. Boken presenterer et argument for nødvendigheten av å utvikle undervisningsmetoder som hjelper elever med å kritisk vurdere og evaluere forskjellig perspektiver på diskursene rundt miljøisme og bærekraft. Den påpeker at lærere i språk og humaniora er i en unik posisjon til å spille en sentral rolle i utviklingen av økokritisk språkbevissthet på dette avgjørende tidspunktet. Boken utforsker hvordan disse lærerne kan bistå elever i å benytte et kritisk perspektiv for å navigere gjennom de mange kulturelle budskapene om vårt forhold til naturen. Gjennom ecolinguistics som en form for økokritisk pedagogikk, presenterer Emile Bellewes sentrale begreper som ligger til grunn for ecolinguistics.
