Boken undersøker forholdet mellom ekphrasis og hukommelse i romanen, med utgangspunkt i Marcel Prousts 'À la recherche du temps perdu'. Forfatteren Leonid Bilmes analyserer hvordan litterære skikkelser som Vladimir Nabokov, W. G. Sebald, Ben Lerner, Ali Smith og Lydia Davis har benyttet seg av og omformet Prousts måte å skildre det huskede fortid på. I verk som 'Ada', 'Austerlitz', '10:04', 'How to Be Both' og 'The End of the Story' blir minner og bilder variert overført til intermediale beskrivelser som beriker fortellingene til narratorene, samtidig som de former leserens egen erindring om hvert enkelt narrativ. Bilmes argumenterer for at ekphrasis i romanen etter Proust fungerer som et særskilt rom innen teksten, hvor fortid og nåtid, selv og andre, billede og tekst, samt det å se og høre, stadig er på randen av forsoning. Boken gir en grundig gjennomgang av et bredt spekter av kritiske undersøkelser, inkludert klassiske teorier om ekphrasis, filosofiske utforskninger av hukommelse og visualitet, samt banebrytende studier av forholdet mellom bilde og tekst, som blant annet utført av W. J. T.
