Boken 'Elite Perceptions of Poverty and Inequality' tar for seg hvordan nasjonale eliter i utviklingsland oppfatter fattigdom og ulikhet. Forskerne bak dette verket understreker at selv om massefattigdom fortsatt er den største humanitære krisen i utviklingsland, er det avgjørende å overbevise de som kontrollerer regjeringer og økonomier om at det er i deres egen og nasjonens interesse å redusere fattigdom. Kunnskap om hvordan offentlig handling kan gjøre en forskjell er også en sentral del av diskusjonen. Dette volumet finner særlig plass i den voksende litteraturen om fattigdom, da det er det første som benytter seg av spørreundersøkelser for å utforske holdninger hos eliter i den tredje verden. For å kunne belyse mangfoldet av situasjoner i utviklingsland, har forfatterne valgt fem representative case-studier: Brasil, Sør-Afrika, Filippinene, Bangladesh og Haiti. Gjennom disse studiene har de avdekket betydelige forskjeller i hvordan nasjonale eliter oppfatter og representerer fattigdom, samt de klassiske truslene fra slutten av 1800-tallet i Europa som førte til at eliter ble opptatt av å redusere fattigdom, inkludert frykten for kriminalitet og epidemier.
