Denne boken tilbyr en omfattende ny vurdering av funksjonen til den romerske keiseren over tre århundrer, fra Augustus til Konstantin. Den utforsker de sosiale realitetene knyttet til utøvelsen av denne makten. Ved å fokusere på kommunikasjonsmønstre mellom keiseren og hans undersåtter, påviser forfatteren at slike kommunikasjonsinitiativer oftest kom fra undersåttene selv, enten i grupper som byer eller andre foreninger, eller individuelt. Keiseren fylte først og fremst sin rolle ved å respondere på henvendelsene eller fatte beslutninger mellom dem. Boken kaster nytt lys over en rekke detaljerte historiske spørsmål, som kildene til keiserens rikdom og bruken av denne, de keiserlige residensene og hoffets mobilitet, samt den relativt beskjedne og enkle følge som keiseren trengte for å utføre sine oppgaver. Men viktigst av alt, fremhever den to store historiske temaer: keiserens gradvise distansering fra de republikanske institusjonene i Roma, samt hvordan han utformet sin maktstruktur.
