I "Fellini’s Eternal Rome" tar Alessandro Carrera leseren med på en dypdykk i samspillet mellom hedensk tro og kristendom i Federico Fellinis filmer. Gjennom en kombinasjon av kildeanalyse, kulturhistorie og en lettfattelig psykoanalytisk filmteori, tilbyr Carrera en ny tilnærming til Fellinis verk. I hans filmer lever det livsbekreftende fransiskanske sinnelaget side om side med den undertrykkende dogmatismen fra motreformasjonen, selv om det er klart at Fellini er mer tiltrukket av det førstnevnte. Fascinasjonen for førkristent Roma kommer tydelig til uttrykk i "La Dolce Vita" og kulminerer i "Fellini-Satyricon" – en dristig utforskning av hvordan Vesten kunne sett ut dersom kristendommen aldri hadde overtatt for det klassiske Roma. Gjennom filmen blir seeren vidne til en mesterlig, subtil bruk av klassiske tekster og motiver. I tillegg når Fellinis interesse for klassikerne sitt høydepunkt med "Olympus", en bearbeidelse av Hesiods "Teogoni" for et aldri realisert TV-prosjekt.
