I juni 1993, da Washington D.C.-bandet Fugazi ga ut sitt tredje studioalbum 'In on the Kill Taker', nådde kvartetten en imponerende topp i både popularitet og innflytelse. Med to EP-er som ble samlet i den klassiske CD-en '13 Songs', samt to album (det sjangre-definerende 'Repeater' fra 1990 og det impresjonistiske oppfølgeralbumet 'Steady Diet of Nothing' fra 1991) på bare fem år, var Fugazi inne i en kreativ strøm. De forbløffet stadig større publikum under sine turneer, med energiske hymner og støykreative stykker som grep om hjertene til den undergrunnspublikum. Da albumet debuterte på de nå SoundScan-drevne listene, var Fugazi mer i fokus for offentligheten enn noen gang før. Få visste hvor vanskelig det hadde vært å oppnå denne populære gjennombruddet. Misfornøyd med lyden fra det selvproduserte 'Steady Diet', tok bandet kontakt med den legendariske lydteknikeren Steve Albini, men måtte til slutt legge de innspillingene på hylla. I stedet valgte de å spille inn albumet hjemme i D.C. med Ted Niceley, deres strålende men lite kjente produsent. På en måte var dette et usikkert øyeblikk for Fugazi.
