Boken "Gendered Testimonies of the Holocaust: Writing Life" tar utgangspunkt i en viktig premiss, nemlig at skriving nesten er synonymt med overlevelse. Den bærer vitnesbyrd om både liv og død, som finnes i dem som overlevde nazistenes grusomheter. I arbeidet med å utforske spesifikke vitnesbyrd fra overlevende forfattere som Paul Celan, Charlotte Delbo, Olga Lengyel, Gisella Perl og Dan Pagis, søker denne teksten å besvare spørsmålet: Hvordan var det mulig for disse overlevende å skrive om menneskelig ødeleggelse, når døden er en så intim del av deres overlevelse? Boken viser hvordan verkene til disse overleverne springer ut fra en nødvendig drivkraft – ønsket om å bevare minner. Vitnesbyrd fra hver av disse forfatterne representerer en relasjon til seg selv, men også til andre. Den plasserer hver overlevendes smerte i en skriveprosess som et behov for å bekrefte livet. Skrivingen fungerer som et vitnesbyrd om livet til dem som kanskje burde vært døde ved dette tidspunktet, og dermed også om det mirakelet som er at de faktisk overlevde.
