I boken 'Guy Debord’s Politics of Communication' utforsker Jesse Matthews Guy Debords tilnærming til kommunikasjonspolitikk fra 1948 til 1994, basert på både publiserte verk og personlige korrespondanser. Forfatteren analyserer hvordan Debord utpekte måter å utfordre det hierarkiske og monologiske språket i spektaklet, og hans søken etter kritiske kommunikasjonsstrategier. Matthews tar leseren gjennom Debords tidlige aktiviteter innen anti-estetisk 'terrorisme', inkludert neo-diktning, metagrafikk og détournement, og viser hvordan han så på muligheten for horisontal kommunikasjon mellom autonome revolusjonære grupper eller enkeltindivider ved hjelp av 'innfødt' språk. Til slutt konkluderer Matthews med at Debord benyttet seg av det negative som verktøy for å kritisere språkets vesen i spektaklet og omfavnet en ironisk og motstridende språkdrakt, som reflekterer hans tilknytning til kritisk teori og det incommunicable.
