I boken "Hart, Fuller, and Everything After" blir det påpekt at debatten mellom Hart og Fuller har fått mer oppmerksomhet enn hva som kan anses som sunt eller produktivt, selv innenfor det akademiske feltet for juss. Det har vært en overflod av filosofiske diskusjoner om hvordan loven har dyrket sin egen abstraksjon og trange perspektiv. Autorene tar mål av seg til å gi en markant og bestemt avvik fra denne tradisjonen – de har ikke til hensikt å videreutvikle allerede gjentatte ideer, men snarere å avvise dem fullstendig. I stedet for å bidra til den omfattende litteraturen om juss som har blitt produsert av mange, retter boken kritik mot og forlater de prosjektene Hart og Fuller satte i gang. Boken hevder at kursendringen som fant sted i 1957 har ført til en rekke blindveier og tilfeldig forskning som ikke har ført til nyttig eller opplysende innsikt. Nå er det på høy tid å legge debatten bak seg og utforske helt nye og mer lovende retninger. Forfatterne understreker at ikke bare loven, men all teori om loven, er politisk betinget i alle sine former, dimensjoner og retninger.
