Haruki Murakami, en global litterær fenomen, har uttalt at han begynte å skrive fiksjon som et middel for selvterapi. Hva han imidlertid ikke har diskutert i stor grad, er hva han hadde behov for selvterapi til. Denne boken argumenterer for at ved å få en dypere forståelse av hvorfor Murakami skriver, og ved å knytte dette til hvordan han skriver, kan leserne bedre forstå innholdet i hans verk. Med andre ord kan Murakamis fiksjon leses som en søken etter selvterapi. I fem kapitler analyseres Murakamis fjorten romaner til dags dato, og boken peker på fire fremtredende terapeutiske tråder som er vevd gjennom hans fiksjon, tråder som kan spores tilbake til hans personlige traumer – mest bemerkelsesverdig Murakamis brudd med sin avdøde far og tapet av en tidligere kjæreste. Disse traumatisk erfaringene har også fått nye dimensjoner gjennom transformasjonen til litterær fiksjon. Den første tråden utforsker hvordan melankoli må bearbeides for at sorgens prosess skal kunne finne sted og legning kan skje; den andre tråden ser nærmere på...
