Sokrates hevdet berømt at han visste ingenting, og at visdom innebar en bevissthet om egen uvitenhet. I boken "Ignorance, Irony and Knowledge in Plato" fremfører Kevin Crotty et overbevisende argument for hvor sentralt og fruktbart den sokratiske uvitenheten er gjennom Platons filosofiske karriere. Å vite at man ikke vet er mer enn bare en maksime for intellektuell ydmykhet; Platon viser hvordan dette fundamentet utgjør hjørnesteinen i alle dyder, og hvordan det inspirerer til dialog – den beste og mest karakteristiske aktiviteten i det filosofiske liv. Uvitenhet er langt fra bare en mangel; den er et nødvendig element i ekte kunnskap. Crotty undersøker de intrikate ironi som ligger i det paradoksale forholdet mellom uvitenhet og kunnskap. Dessuten argumenterer han for at Platon aldri forlot den historiske Sokrates for å forfølge sin egen filosofiske agenda. I stedet kan hans filosofiske karriere stort sett forstås som en gradvis dypening av hans forståelse av sokratisk uvitenhet. Crotty presenterer Platon som en forløper for.
