Leserne har lenge anerkjent at vestlig litteratur reflekterer de sosiale, politiske og kulturelle strukturene som favoriserte kolonimaktene og deres perspektiv. I både populær og akademisk bruk er kolonier områder hvis erobring krever reise over havet. Imidlertid har Russlands sammenhengende kolonier ofte blitt sett på som gradvise og legitime utvidelser av russisk territorium og etnisitet, noe som har medført at russisk litteratur har unngått den samme kritiske gransking som vestlige litterære verk. Denne boka argumenterer for at Russlands handlinger for territorial ekspansjon utgjør en form for kolonisering og anvender postkolonial teori for å utforske russisk litteratur og de maktstrukturer som reflekteres i den. Boken gir først en oversikt over problemstillinger knyttet til nasjonalisme og imperialisme, samt hvordan litteraturkritikere har feilet i å behandle Russland som en kolonimakt. Den plasserer deretter russisk litteratur innenfor rammen av postkolonial teori og diskurs, og undersøker de retoriske teknikkene som gjorde det mulig for Pushkin og Lermontov å skape sine verk.
