Luftangrepene som ble gjennomført mot Japans byer mellom 1944 og 1945 representerer en enestående militarhistorisk hendelse, der uavhengig luftmakt ble avgjørende for utfallet av krigen. Da USA presset det imperialistiske Japan tilbake mot Tokyo-bukten, ble B-29 Superfortress, en ny og avansert bombeflytype, satt inn i kampene. Dette bomberflyet, som var både komplekst og problematisk, stod frem som den dyreste våpensystemen under krigen og hadde formidable kapasiteter. På den tiden var det imidlertid ingen strategiske bombekampanjer som hadde fått et helt land til å overgi seg. Avstanden mellom USA og Japan var enorm, og amerikanerne hadde ingen flyplasser i nærheten av det imponerende rekkevidden til B-29. Denne analysen dykker ned i de tidlige utfordringene B-29-styrkene møtte, og hvordan general LeMay utviklet radikale og ødeleggende taktikker som systematisk satte fyr på japanske byer og industriområder, samtidig som maritim handel ble rammet av luftbårne miner. Videre beskriver den hvordan denne kampanjen ble så ekstraordinært vellykket, og hvordan svakheter i Japans forsvar bidro til B-29s triumf.
