Søren Kierkegaards forfatterskap bærer preg av to distinkte spor når det gjelder forholdet mellom ansvarlig menneskelig handling og guddommelig vilje. Det ene sporet fremhever den frie menneskelige streben, mens det andre fokuserer på den guddommelige myndighetens dominans. Dette første temaet har bidratt til å skape bildet av Kierkegaard som forkjemper for autonome eksistensielle 'hopp', mens det andre har gjort ham til en hengiven lutheraner som har ubetinget tillit til Guds nådige styre. Lee C. Barrett argumenterer for at Kierkegaard, påvirket av Kants kritikk av metafysikk, ikke søkte å integrere menneskelige og guddommelige agenter i en spekulativ teori. I stedet benytter Kierkegaard dem for å oppmuntre til ulike lidenskaper og disposisjoner som kan forenes i et meningsfylt menneskelig liv. Gjennom litterære strategier fremmer han de forskjellige lidenskapene og disposisjonene som er knyttet til temaene for menneskelig ansvar og guddommelig styre.
