Koji Kondo's musikk til Super Mario Bros. fra 1985 revolusjonerte videospillmusikken. Gjennom under tre minutter med musikk satte Kondo en stopper for en tid preget av klipp og pipelyder—de sterile produktene fra et laboratorium—og erstattet det med en verden der spilllyd var en legitim kunstnerisk uttrykksform. Andrew Schartmann tar oss med på en reise gjennom de ulike ytre faktorene, som videospillkrisen i 1983 og Nintendos markedsføringstaktikker, som samlet seg for å skape et gunstig miljø for Kondo’s musikalske eksperimenter. Han dykker deretter inn i musikken selv og søker svar på hvorfor hjertene våre fortsatt danser til de 'primitive' 8-bits melodiene fra en svunnen tid. Hvilke musikalske trekk er ansvarlige for Kondo’s særegne 'Mario-lyd'? Hvordan understreker de forskjellige temaene omfanget av Prinsesse Peach sitt Pilzland? Og på hvilke måter resonerer spillets lydeffekter med vår fysiske erfaring av verden? Disse og andre spørsmål blir utforsket gjennom linsen av Kondo’s komposisjon.
