Denne illustrerte studien gir en grundig forklaring på hvordan Japans seirende luftstyrker var i spissen for invasjonene av Malaya og den nederlandske østen i 1941-1942, og hvordan de overrasket de forsvarende britiske, nederlandske og amerikanske styrkene. Japans angrep på Pearl Harbor i 1941 ble raskt etterfulgt av en hurtig invasjon av Malaya, en operasjon som var avhengig av en avgjørende bruk av luftmakt. Britene var ikke tilstrekkelig forberedt, men de stolte også på Royal Air Force for å forsvare sin koloni. Kampanjen ble en kort, men intens konfrontasjon mellom Japans luftmakt på sitt sterkeste og en kolonial luftstyrke med betydelig svakere ressurser, noe som resulterte i imponerende utfall for Japan. Den påfølgende kampanjen i den nederlandske østen var enda mer avhengig av luftmakt, da Japan måtte erobre en serie øyeflyplasser for å støtte sitt fremadstormende angrep. Mot Japan sto en blanding av allierte luftstyrker, inkludert den nederlandske østasiatiske luftskvadronen og USAs Far East Air Force. RAF trakk seg tilbake til flyplasser på Sumatra i de siste stadiene av Malaya-kampanjen, der de også var involvert i de avgjørende kampene.
