I boken "Markan Typology" utfordrer Jonathan Robinson den utbredte oppfatningen om at typologi var en sen utvikling i den tidlige kirke og dermed ikke relevant for de tidlige kanoniske evangeliene. Robinson hevder at typologi har dype jødiske røtter og at typologiske tankemønstre utgjorde en sentral del av evangeliets historiske og kulturelle kontekst. Han påviser dette ved å undersøke fire av de mest dramatiske miraklene i Markus' evangelium, og oppdager en bemerkelsesverdig konsekvent typologisk tilnærming. En viktig del av Robinsons argumentasjon er oppdagelsen av karakteristiske ord og fraser fra Septuaginta, som fungerer som unike indikatorer på Markus' intensjoner med å referere tilbake til mirakler fra de jødiske skriftene, deriblant innflytelse fra Jona, David, Elisa og Moses. Disse referansene gir videre innsikt i Markus' kristologi, og avslører at Markus fremstiller Jesus som både oppfyllelsen av de menneskelige typene i skriftene og som inntar den narrative formen av Israels Gud. Robinson argumenterer for at man i stedet for å pålegge kategorier som er utvunnet fra senere forståelser, bør se på hvordan de tidligste tekstene henger sammen med jødisk tradisjon.
