I en tale fra 1934, som markerte det tjuefemte gjenforeningen av sin klasse, talte Martin Heidegger inntrengende om klassekamerater som ble drept i den store krigen og oppfordret publikum til å erkjenne at den nasjonale gjenfødelsen som nå fant sted i Hitlers Tyskland måtte fortsette å hente inspirasjon fra krigens døde. I denne sammenhengen refererer han til krigen fra 1914 til 1918 som 'Den første verdenskrigen.' Spørsmålet som reises i Martin Heidegger and the First World War er: hvordan kunne Heidegger allerede i 1934 ha visst at en ny krig var på vei? Svaret ligger i å lese 'Væren og tid' (1927) som en begravelsestale for krigerne fra den store krigen, noe som bekrefter Heideggers paradoksale påstand om at det genuint historiske må komme fra fremtiden. Gjennom å bruke Lincolns 'Gettysburg Address' som en arketype på sjangeren, viser William H. F. Altman at Heideggers konsept om tidslighet i 'Væren og tid' gjenspeiler denne tilnærmingen.