Oasis sitt eksplosive debutalbum fra 1994, Definitely Maybe, klarte å oppsummere nesten hele historien om gitar-musikk fra 50-tallet og fremover, fra Chuck Berry til My Bloody Valentine, på en tilsynelatende uanstrengt måte. Dette bemerkelsesverdige albumet fungerte imidlertid også som et sosialt dokument som nærmet seg å fortelle om de kollektive håpene og drømmene til et folk på en måte som få andre plater har gjort de siste 25 årene. I et Storbritannia som nettopp hadde gjennomgått en av de mest ødeleggende periodene med sosial omveltning på et århundre under Thatcher-regjeringen, ga Noel Gallagher stemmen til brennende strømninger av fellesskapsoptimisme gjennom sin bror Liam og musikerne i Oasis: Paul McGuigan, Paul Arthurs og Tony McCarroll. På Definitely Maybe formidlet Oasis et gammelt budskap om idealisme og håp, til tross for motgang, men dette budskapet fikk en spesiell resonans i et samfunn der kløften mellom de rike og fattige ble stadig større, og som krevde en ny, overmenneskelig slags innsats for å overvinde utfordringene. Alex Niven skildrer den utrolige oppstigningen til Oasis.
