Statusen til fotografier i museenes samlingers historie er en kompleks affære. Fotografiets dobbelte kapasitet, både som verktøy for å lage visuelle opptegnelser og som en estetisk form i seg selv, har fra begynnelsen av skapt spenninger om fotografiets plass i hierarkiet av museumsgjenstander. Mens store samlinger av 'kunst'-fotografi har fått økt status og synlighet, forblir mange fotografier som ikke betegnes som 'kunst' usynlige i museene. Nærmest alle museer har fotografier som en del av sitt økosystem, samlet inn som informasjon, bekreftelse eller dokumentasjon som former forståelsen av andre gjenstandsklasser, og mange av disse samlingene forblir ukatalogiserte med betydning som ikke blir anerkjent. Denne boken presenterer en rekke casestudier om historisk innsamling og bruk av fotografier i museer. Gjennom kritisk informert empirisk forskning undersøkes substansielle og historiografiske spørsmål, som for eksempel hvilke historiske mønstre som er til stede i disse samlingene.