Nærmere hundre år har gått siden Carl Schmitt presenterte sin kontroversielle definisjon av suveren som den som avgjør unntakstilstanden, i sitt nå klassiske verk "Political Theology" fra 1922. Denne boken, skrevet i en tid preget av krise, forsøkte å fastslå institusjonen av suverenitet, ikke som et produkt av en velfungerende statsmaskin i perioder med normalitet, men som den minimale betingelsen for statlig orden i situasjoner hvor regjeringen bryter sammen. Ved utgivelsen fremsto boken som anachronistisk. Schmitt utfordret Max Webers populære tese om sekularisering, som definerte dette som en avmagiskgjøring av verden preget av moderne samfunn. I stedet foreslo han at begrepene innen moderne politikk speilet en metafysikk som hadde sin opprinnelse i kristendommen og kirken. Til tross for denne kritikken har begrepet politisk teologi de senere årene fått en ny oppblomstring som forskningsfelt innen både filosofi og politisk teori, der studier av teologiske understrømmer i politikken står i sentrum.
