I omtrent 100 år har Carl Schmitts kontroversielle definisjon av suvereniteten som den som avgjør unntaket, i hans nå klassiske verk 'Politisk Teologi' (1922), vært gjenstand for debatt. Boken ble skrevet i en tid preget av krise og hadde som mål å etablere suverenitetsinstitusjonen, ikke fra en velfungerende stat med normal drift, men snarere som en minimal betingelse for statlig orden ved regjeringens sammenbrudd. Allerede ved publiseringen fremsto verket som anachronistisk. Schmitt utfordret Max Webers populære tese om sekularisering som en avmystifisering av verden i moderne samfunn. I stedet argumenterte han for at begrepene i moderne politikk reflekterte en metaphysikk med røtter i kristendommen og kirken. Til tross for dette har begrepet politisk teologi i nyere år opplevd en fornyelse som et forskningsfelt innen både filosofi og politisk teori, spesielt gjennom studier av de teologiske understrømmene i politikken.
