Dette redigerte verket er den første publikasjonen som tar for seg problematikken knyttet til forskning på forholdet mellom mennesker og teknologi fra et metodologisk postfenomenologisk perspektiv. Mens den 'tradisjonelle' fenomenologien fra 1900-tallet, med tenkere som Husserl, Heidegger og Merleau-Ponty, har bidratt med verdifulle innsikter i de formelle strukturene i essens, væren og legemliggjøring, har deres filosofiske tilnærming i stor grad vært preget av abstrakt og 'ren' tenkning. Postfenomenologisk tilnærming til studiet av menneske-teknologi relasjoner, som er forankret i denne tradisjonen, legger imidlertid vekt på det 'empiriske skiftet' og tverrfaglig samarbeid innen filosofi. Denne tilnærmingen åpner opp for dialog med andre fagfelt som antropologi, utdanning, medievitenskap og vitenskaps- og teknologistudier (STS). Bidragsyterne diskuterer hva det innebærer for postfenomenologi som felt å være empirisk basert, samt hvilken type metodologi som kreves for at forskere skal kunne undersøke forholdet mellom mennesker og teknologi fra dette perspektivet.
